Asbjørnsen og Moe

Asbjørnsen og Moe traff hverandre i 1826, og oppdaget at de hadde forkjærligheten for folkediktning til felles. Noen år senere begynte de derfor å reise rundt for å samle inn eventyr og sagn fra den muntlige tradisjonen. De lette dem fram, tolket og skrev dem ned, før de senere ga dem ut. Det samlede materialet ble gitt ut stykkevis i hefter, fra 1841 av, og oppnådde stor suksess. Eventyrene ble en nokså stor begivenhet i de tusen hjem, og folk fikk øynene oppe for dem i utlandet også. For eksempel er De tre bukkene Bruse kjent som Three Billy Goats Gruff på engelsk.

Særnorske kulturskatter

Moe og Asbjørnsen hadde forskjellige talenter. Moe var den som kjente til folkets stil aller best, og han var den mest kritiske når det kom til gjenfortellingen av de gamle eventyrene. Asbjørnsen hadde på sin side et større talent for gjenfortelling, og i mange av eventyrene innlemmet han egne naturbeskrivelser og datidens realistiske stil i en del fortellinger. De var begge opptatte av å bruke gamle dialektord som skulle gi eventyrene det etterlengtede særnorske preget. Verkene deres ble derfor gitt ut på et språk som teknisk sett var dansk, men som hadde innslag av norske dialektord fra ulike deler av landet.

Norske folkeeventyr

Takket være Asbjørnsen og Moe, kjenner vi alle til de gamle folkeeventyrene her til lands. Om vi ikke kan hele hendelsesforløpet, kjenner de fleste av oss iallfall til eventyr som De tre bukkene Bruse, Den syvende far i huset, Kjerringa mot strømmen, Soria Moria slott og Askeladden-fortellinger som Prinsessen som ingen kunne målbinde, Askeladden som kappåt med trollet og Askeladden og de gode hjelperne. For mange av oss var disse en del av oppveksten vår, og til glede for både lærere og elever finnes det nok av Asbjørnsen og Moe-eventyr som har funnet sin vei inn i både barne- og ungdomskoleundervisningen.

Stoffet som ble samlet inn

Da Asbjørnsen og Moe på 1830-tallet reiste rundt og samlet opp den eksisterende folkelige prosaen, holdt de seg på Østlandet i begynnelsen. Etter hvert dro de også til henholdsvis Vestlandet og Nord-Norge for å samle stoff, noe Ivar Aasen skulle gjøre med dialektord og -uttrykk bare noen år senere. Faktisk ble det danske språket med de inkorporerte norske dialektordene duoen benyttet seg av, et første større forsøk på et nytt norsk skriftspråk. Asbjørnsen samarbeidet dessuten med Ivar Aasen om å finne fram gode særnorske ord. Det var viktig for dem begge at norske eventyr ble skrevet ned på en måte som tok høyde for norsk uttrykksmåte.

Peter Christen Asbjørnsen

Asbjørnsen ble født i 1812 i Oslo (den gang Kristiania). Gjennom kolleger av faren, som var glassmester, fikk den unge Peter Christen høre mange folkeeventyr som skulle fenge ham. Familien ville at han skulle bli lege, men selv var han for rastløs til å konsentrere seg om studiene. Han likte bedre å være ute i naturen, og i tillegg var han en romantiker med forkjærlighet for folkefortellinger, som han mente uttrykte folkeånden. Han hadde også anlegg for biologi, og studerte zoologi og botanikk. Han var dessuten med på å introdusere det norske folk for Charles Darwins utviklingslære.

Jørgen Moe

Moe var poet og biskop, født i 1813 i Buskerud. I likhet med den ett år eldre Asbjørnsen var han opptatt av eventyr og folkeviser, og de to var venner fra ungdomsårene av. Som kjent skulle de etter hvert reise (hver for seg) rundt om for å samle inn eventyr, for så å gi dem ut. «Norske folkeeventyr» kom endelig ut i fullstendig utgave i 1852, og Moe hadde skrevet en vitenskapelig innledning til denne. Han var nemlig statsstipendiat i folkeminnevitenskap i 1849-1850, som den første i verden. Moe fikk i 1881 utmerkelsen kommandør av St. Olavs Orden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *